Asbjørn Kristiansen

Innlegget er skrevet av Asbjørn Kristiansen. Bildene er sendt inn av samme mann. Du kan se flere bilder fra Asbjørn på hans instagramprofil ved å følge knappen under.

@roadcycler73 →[/button]

Farsdagsgave

Lørdag 18. juni gjennomførte jeg mitt lengste ritt noen gang. Kvam – Oslo. Tohundreogsyttini kilometer! Et tall stort nok til at man kan «smake» litt på det.

Det hele startet tilbake i februar 2015. Vel, egentlig lenge før det også, for jeg har gnålt litt på hjemmebane om hvordan jeg kunne tenke meg et eventyr av en lang sykkeltur, og da gjerne en del lenger enn min lengste tur hittil, Vestfold Rundt 165km i 2014.

Progresjon må til og nå fikk jeg altså muligheten. Distansen Kvam – Oslo 2016 materialiserte seg i form av farsdagsgave av året, og det tok kun få timer før både påmelding og familierom på et vertshus i Kvam var i boks. Målet var i sikte, 8 måneder unna, så jeg kunne starte forberedelsene.

Sufferfest

En del av treningsarbeidet ble lagt ned i rulletrening over vinteren, men også på inlineskøyter i kombinasjon med skistaver, joggeturer og litt styrketrening. Allsidighet er alltid positivt.

I februar spontanpåmeldte jeg meg på Sufferfest Marathon Oslo, et innendørs arrangement på rulle. 10 Sufferfest treningsvideoer avspilt etter hverandre med 10 minutters pause mellom hver.

Jeg tenkte at dette ville være en ypperlig test på hva som ventet meg på Kvam – Oslo. Jeg hadde rett. Med total arrangementstid på 10 ½ time logget jeg denne lørdagen 290km i løpet av effektive 9 timer og 34 minutter på rulla, én pause aktiv hvile inkludert. Mange vil si at rulletrening tar vekk all glede ved å sykle, men for meg var denne monsterøkta et soleklart bevis på at hvis hodet bestemmer seg, så følger kroppen etter. Det var vondt, men nå lå veien fra Kvam til Oslo åpen.

Før start

Fett er fart

Å melde seg på en tur så lang som dette er forbundet med en del spenning, særlig for de av oss som har begrenset tid til trening. I tiden frem mot rittet har jeg ved flere anledninger lurt på om jeg var helt tilregnelig ved påmelding. Jo nærmere rittet, dess mer spent ble jeg, som naturlig er.

Som rytter pleier jeg å beskrive meg selv som noe vektutfordret, og med mine 0,1 tonn på vekta er jeg ikke akkurat bygget for fart, i alle fall ikke oppover. Som man sier: Fett er fart, men det er nedover. I så måte er ikke Kvam – Oslo det verste å melde seg på.

Ernæring underveis var et annet moment jeg var litt spent på, og på om jeg ville finne noen som jeg var omtrent på jevngodt nivå med, slik at vi kunne kjøre hverandre gode.

Krokbøyd i hosteanfall rullet jeg sent ut på startfeltet

Rittdagen var omsider der, de 8 månedene siden påmelding hadde gått både for sakte og for fort på en og samme tid. Den gode oppladingen hadde uteblitt ettersom jeg hadde dratt på meg luftveissykdom samme uken, og denne tok livet av nattesøvnen natt til rittdagen. 3 timer lukkøye er noe under pari foran en slik distanse på karbonhesten. Krokbøyd i hosteanfall rullet jeg sent ut på startfeltet, hvor jeg havnet helt bakerst i den første puljen som skulle avgårde.

Som alltid trykkes det til litt i starten for å komme i gang, og jeg så raskt at det skilte seg ut en gruppe i tet som sakte gled ifra. Jeg vurderte noen sekunder om jeg skulle hente dem, for jeg så at de var innen rekkevidde, men fornuften seiret siden sjukdommen fremdeles hadde grep om formen, og det var fremdeles mer enn 270km til mål.

Før start

Etablerte oss bak et stort damelag

Tetgruppe fikk være tetgruppe, så jeg og en rekke andre ryttere etablerte oss bak et stort damelag. Jentene kjørte i brukbart tempo, men de var noe uorganiserte i kjøringen sin, og dette sørget for en del rykk- og nappsituasjoner med påfølgende nestenkollisjoner for oss som lå lenger bak.

Etter 44km var turen vår sammen med jentene over, på hvilket tidspunkt vi hørte uventet hyling i bremser og det umiskjennelige raslet av sykler og syklister som deiser i bakken.

6-7 stykker av dem gikk i bakken i like rundt 40km/t. Alle klarte seg heldigvis unna de verste skadene, så jeg og et par andre ryttere bestemte oss etter få minutter for å dra videre, ettersom vi ikke fikk gjort noe for dem uansett.

Mjøsa viste seg fra sin beste side

Sammen holdt vi fint tempo ned til Biri, hvor vi svingte innom for mat og drikke på et av rittets mange stasjoner. Vi hadde nå ca 120km i beina, som forresten virket uforskammet gode ift til den formen jeg var i.

Tredjemann takket for seg i en liten kneik like etter Biri, og da var det bare to av oss igjen resten av turen. Vi byttet på å dra, kilometerne forsvant bak oss, det samme gjorde en horde enkeltryttere og grupper av ymse størrelser.

Mjøsa viste seg fra sin beste side med nærmest skyfritt vær og medvinden ga oss et høflig dytt i ryggen. Slike dager har man ikke for mange av. I horisonten kunne vi skimte Minnesundbroa, og vissheten om at siste matstasjon på Eidsvoll ikke var langt unna ga ekstra næring til bein som etter hvert hadde begynt å merke kjøret.

Etter Eidsvoll

Nå går det fort

Med tilsammen tre gode stopp, fulle flasker for siste gang før mål og hjemmelaget rabarbrasuppe i magen, hadde vi nå ca 70km igjen til mål. 2 timer til så er det gjort. Distansen virker nå svært gjennomførbar. Det er mange rundkjøringer mellom Eidsvoll og Olavsgaard, og med litt variert kvalitet på vaktene oppstår det tidvis problemer med å forsere både trafikk og langsommere ryttere. Jeg legger meg foran og loser oss gjennom, deretter tar jeg et 10-minutters drag og legger meg ut for å få litt hvile, men makkeren min siden vi dro fra Kvam har på dette tidspunktet ikke mer å kjøre med, så jeg må ta det aller meste av jobben inn mot Oslo på egenhånd.

Frognerbakken var litt sur å komme opp, bakken opp fra Olavsgaard litt bedre. Kun 3 ryttere kjører fra oss her, et hav av ryttere forsvinner bak oss, til tross for at vi holder en gjennomsnittsfart på kun 15km/t opp. Deretter er det bare å dunke på ned mot mållinja. Like etter toppen kommer et par friskuser opp og da øyner jeg en kjærkommen mulighet til å få en rygg og litt «hvile» inn mot mål.

Makkeren min henger seg på bak meg igjen og nå går det fort. Tunnelen like før mål var litt mørkere enn en del var forberedt på, så der roet en del ryttere ned og rev av seg solbrillene for i det heletatt å se noe. Slikt kan skape situasjoner man helst vil unngå på slutten av en lang tur, men vi tråklet oss fint mellom de som var der og trillet spurtløst over målstreken etter 8:37.

Dette var utrolig gøy!

For mitt vedkommende hadde jeg som hovedmål for denne dagen å se om jeg er klar for moderdistansen i 2017. Idet jeg og familien forlater alle smilende syklister og det yrende livet inne på Valhall, kjenner jeg egentlig kun på én eneste følelse: Dette var utrolig gøy, og jeg er definitivt klar for å ta steget opp på full distanse neste år.

Vi sees i Trondheim i 2017!

I Valhall

Siste poster og innlegg:

Siste fra Norge Rundt: